Å være alene.....

............ er en treningssak!

Ja, i alle fall for meg!

Jeg er fryktelig dårlig på å trives i mitt eget selskap.

Til tross for at jeg av og til drømmer om å få være helt alene, og har mest lyst til å kaste mann og barn ut av huset, så er det nå engang slik at jeg blir svært urolig når det er stille rundt meg.

Vet ikke om jeg er alene om å ha det slik,

men nå har jeg begynt å trene på å være alene.

Neida, jeg har ingen planer om å bli alene,

flytte for meg selv, eller noe i den dur.

Jeg ønsker bare å finne roen i livet og nyte noen stunder alene.

Har en følelse av at det indre stresset minskes hvis man klarer å nyte stille øyeblikk i stedet for å jage etter nye opplevelser hele tiden.

Det begynner å bli lenge siden jeg var helt frisk og i stand til å ta meg av familie, venner og jobb 100%.

Jeg har nok stresset fælt med å komme tilbake dit jeg var før kreftene tok slutt, og begynner vel å akseptere at dette stresset bare har holdt meg tilbake.

I sommer har jeg virkelig øvd meg på å nyte de små øyeblikk, og denne helgen har jeg vært helt alene på fjellet.

Om jeg var urolig?

Ja, det kan jeg love deg.

Allikevel tror jeg at jeg i dag kan slå meg selv på brystet og være stolt av det jeg har oppnådd.

Jeg sov helt alene i campingvognen i 2 netter.

Hadde ikke TV, men radio og bøker sysselsatte hørsel og tanker når uroen dukket opp.

Jeg traff selvfølgelig folk der oppe, men holdt meg for meg selv og nøt det!

Gikk lange turer i både regn og sol.

Badet i fjellvann.

Gikk meg fullstendig bort,

og lo av det hele da jeg oppdaget hvor jeg var.

 Helt ærlig:

 Jeg har god stedsans, men gikk fullstendig i ring der jeg tuslet avgårde og bare var opptatt av å slappe av ;-)

Til og med en liten middagslur ble det høyt oppe på fjellet!

Dette ga mersmak, og jeg tror jeg må komme ut på tur mye oftere.

Ikke alene hver eneste gang, men av og til.

Det var godt å kjenne på savnet av nærhet til familie og venner samtidig som jeg følte meg (nesten) rolig og avslappet.