Vet dere hva?
Jeg er rett og slett så feig at jeg nå har gått inn fra min solplass på terrassen og holder meg skjult inne,
ene og alene fordi jeg ikke orker å prate med damene fra Jehovas vitner.
Føler meg både feig og ynkelig her jeg sitter, men jeg orker bare ikke den konfrontasjonen en gang til.
Jeg respekterer deres tro, men føler at det å gå slik å misjonere ved dørene virker så nedverdigende at jeg rett og slett synes synd på dem.
Dermed klarer jeg ikke å være avvisende og blir stående og jatte med mens jeg irriterer meg over at jeg ikke får ha min tro ifred.
Nå har jeg sittet og betraktet dem mens de har gått fra dør til dør i nabolaget her.
Det er knapt noen som er hjemme, og de som lukker opp er raske til å lukke døren igjen.
Huff, det knyter seg i magen min ved tanken på den avvisningen de må føle.
Hva er de laget av som orker å gi slik dag etter dag, år etter år?
Vel, her sitter jeg da,
feigingen,
og venter på at de skal ringe på og gå videre.....
Er ikke direkte stolt av meg selv, men det ble nå på denne måten jeg tok ansvar for hva jeg ville gjøre med dagen i dag.
Hva ville dere gjort?